Team utøver på Oslo Maraton

Harald. Foto Torolf Celius

Før start i maraton-nm i helga hadde jeg en ambisjon om å løpe ned mot 2.30, og kunne kjempe om en nm-medalje. Det med utgangspunkt i at jeg har vært jevngod med de fleste som stilte på startstreken, riktignok på kortere distanser som 5 og 10 km. Men nå er det nå engang slik at maraton er noe for seg selv.

To afrikanere åpna som noen idioter, og sjangla seg nesten imål, men bak de samla det seg ett felt ut fra start på ca 10 løpere. Tempoet første 20 km var jevnt og behagelig. Kilometrene ble passert på 3.37-3.38, noe som indikerte en slutttid på 2.33. Feltet på 10 løpere lå samla inn mot runding halvveis, og vi passerte halvmaraton på 1.16.30 ca. Jeg følte fortsatt tempoet behagelig, og så lyst på det å klare å holde tempoet 21 km til. Rundt passering halvmaraton stakk de to antatt sterkeste løperne, samtidig som det falt av løpere, så vi ble liggende 4 stykker i «bronsefeltet». Etter 26 kilometer begynte jeg å kjenne det jeg har hørt så mange snakke om, men som jeg tror må oppleves for å forstå hva er for noe. Den klassiske veggen. Pusten var fortsatt behagelig, men beina føltes som de skulle visne bort. Klarte å holde tempoet greit oppe fra 26 til 32 km, men her begynte beina å streike for fullt. Lå fortsatt på 6.plass i nm da, men med bein som føltes som tømmerstokker innså jeg at løperne bak kom til å passere.

Den siste mila ble en kamp for hver eneste meter, selv om jeg måtte stoppe og gå 3-4 ganger var jeg hele tida fast bestemt på fullføre. Kjørte i meg det jeg kunne av gel, sportsdrikke, cola og ringer for å finne noen skjulte energireserver. Kom meg til slutt i mål på 2.42 og en 13.plass i nm-sammendraget. Er en uskreven regel som sier at når man setter pers, så må man være fornøyd. Men med tanke på hvordan jeg lå ann etter 2/3 av løpet så ga jeg meg selv lov til å være litt skuffa. 1.26 på siste halvmaraton og en positiv splitt på 10 minutter sier det meste om avslutninga.

Ikke noe er så ærlig som ett maratonløp er det noen som sier. Det er noen kloke ord, og jeg fikk hvertfall noen ærlige svar idag. Kjenner at jeg har kondisjon til å henge med på ett 2.30 tempo. Kunne prate uanstrengt første 20, og det tyder på at pulsen er under kontroll. Styrken i leggene er imidlertid ikke god nok til å kunne banke 42 kilometer på asfalt i bra tempo. Asfaltløping er ganske krevende for muskulaturen, man blir litt mørbanka. Dermed er det bare ett svar: Mye solid trening hvor jeg dunker kilometer på kilometer, kombinert med kvalitetstrening på terskelfart, så skal den siste mila på sikt kunne bli like morsom som de 3 første. For det var definitivt motiverende å ligge i felt med norgesmesteren halve løpet. Ser veien frem mot å kunne holde følge helt inn som tøff, men overkommelig.
http://www.oslomaraton.no/

Harald

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.