Mine opplevelser som skiløper i Ski classics.

Forrige helg var det klart for Toblach-Cortina, og vi var en gjeng på fem løpere som dro nedover. Torleif og Svenja med henholdsvis en åttendeplass fra Marcialonga og den kvinnelige ungdomstrøya i lomma representerte sammen med Mats de rutinerte veteranene på laget, mens Erlend og Kaja skulle debutere for Team Synnfjell. I løypa som endte med å skille mye mellom løperne, slo Torleif til med en 28. plass, og Svenja holder fortsatt et godt grep om ungdomstrøya. Erlend debuterte med en fin 38. plass, mens Kaja var 2 minutter og 58 sekunder unna å sanke poeng for laget. Mats valgte å stå av løpet etter en tid. Her følger Kajas opplevelse av skirennet. 16684398_1406298199410091_4842740586500971137_n

I helga debuterte jeg i Visma Ski Classicsrennet Toblach-Cortina i eliteklassen for Team Synnfjell. Jeg har startet i eliteklassen før, ved slump må man nesten kunne si, i fjorårets Kaiser Maximillian Lauf. Den gang gikk jeg mest for min egen del og endte opp med å bryte, men nå skulle jeg gå for et team, og aller helst sanke poeng.

Vi var 15 damer som startet i elite, en halvtime før herrene og resten av løperne. Jeg var pissnervøs før start og var et lysår utenfor komfortsonen min. Målet var å ikke bli sist i eliteklassen, men jeg skulle også være fornøyd om jeg kom innen tre minutter etter nest siste dame. De negative tankene kom allerede før start og gjorde en god jobb for å bryte ned selvtilliten som allerede var mikroskopisk.

Negativiteten bare: Lol, Kaja. Du har jo ingenting her å gjøre. Hvem er det du har ligget med for å få starte i eliteklassen, egentlig?

Med Luka fra fjorårets Kaiser Maximillian Lauf friskt i minnet, var jeg livredd for å fucke det opp ut fra start og bli hektet av allerede der. Under ser dere bildebevis på Luka i Kaiser Maximillian Lauf:

bilde-1

De 14 superkvinnene og jeg stilte oss opp på plassene våre, TV-helikopteret sirklet over startsletta og TV-scooteren sto klar da det var 30 sekunder igjen til start. Jeg inntok noe som liknet en startposisjon, det ble plutselig stille, publikum holdt pusten, og jeg svelget og blunket og klarte ikke feste blikket på noe som helst. Sjansen for at jeg skulle få TV-tid var heldigvis liten, men den tiden jeg i så fall kom til å få, var ut fra start, og når jeg kom til å bli tatt igjen av de beste herrene, mest sannsynlig som første dame.

Jeg var like treig på avtrekkeren som alltid da startskuddet gikk, og den desidert siste over startstreken. Heldigvis fikk jeg opp farta like etterpå, og plutselig lå jeg på bakskia til Astrid Øyre Slind.

Negativiteten ga meg en ny albue i siden og bare: Oh lord. Her lukter det smell. Du kanke henge på hu der du, vettu.Heldigvis – eller uheldigvis – smatt det inn ei dame i mellom, så jeg hang meg på henne i stedet og fikk smelt igjen kjeften på negativiteten. Vi gjorde en sløyfe på startsletta, og der jeg hang med relativt greit over toppen, ble jeg frasklidd nedover. Jeg lå side om side med TV-scooteren som fulgte lagvenninne og innehaver av kvinnenes ungdomstryøe, Svenja. Heldigvis for meg smatt scooteren avgårde, for i det vi skulle ut av startsletta, kjørte jeg som så mange ganger før venstre stav i skia i stedet for i snøen og gikk på snørra rett foran en stor gjeng tilskuere. Staven satte seg fast under skia, og jeg kom meg ikke løs før jeg hadde blitt passert av enda et par løpere. Innen jeg kom meg på beina igjen var jeg nest siste dame, og syra hadde tatt bolig i bein og armer.

bilde-2

Beklager bildekvaliteten, men HVA ER DET jeg holder på med baki der? Bildebevis på dårlig start.  Helt til venstre i polkadottdrakt for de som måtte lure.De første 15 kilometerne hadde jeg gode ski og fikk svar på stakinga. Avstanden opp til teten ble selvfølgelig fort stor, men jeg lå og knivet med siste dame. Jeg tok henne i stakepartiene, mens hun tok meg i diagonalpartiene. Vi komplimenterte hverandre for godt, og vi kunne på ingen måte dra nytte av hverandre. Etter 15 kilometer skulle vi gå noen runder inne på stadion i Toblach, og jeg visste at jeg kom til å miste dama som var mye bedre enn meg i bakkene. Hun sa takk og farvel og sklei de lange gasellebeina sine opp bakkene, mens jeg kavet og glapp, halvveis staket, og løp fiskebein mellom sporene. Det gikk grisesakte, og jeg la opp for første gang den dagen.

I den fem kilometer lange sløyfa inne på stadion la jeg sikkert opp tre ganger til, og jeg var rimelig enig med negativiteten da den igjen fant veien inn i hodet mitt:

Hvem faen er du som tror at du er god nok til å starte i elite i Visma Ski Classics? Du har jo ingenting her å gjøre.
Jeg: Jada, jeg veit det.
Negativiteten: Og så skal du liksom gå Birken? Du kan jo ikke gå med feste, jo. Se på deg selv, da!
Jeg: Jeg veit. Men nå har jeg meldt meg på, så da må jeg gå.
Negativiteten: Birken kommer til å gå så ræva uansett at du kanskje bare skal stake hele dritten? Med de diagonalferdighetene dine blir du jo sist uansett. Kan i det minste få litt kudos for å stake.
Jeg: Du har nok rett. Kanskje jeg bare skal stake.
Negativiteten: Jeg har alltid rett.

Til tross for indre demoner klarte jeg å glede meg over italienerne som sto langs løypa og heiet, faren til Svenja som dukket opp flere plasser for å gi meg drikke og den storslåtte naturen. Etter at jeg hadde labbet meg igjennom stadion i Toblach begynte den nesten 20 kilometer lange stigningen opp mot løypas høyeste punkt på 1600 meter. Jeg hadde 30 kilometer på å ta igjen nest siste dame, og så fram mot oppgaven. Det var bare det at da jeg kom ut av kunstsnøen på stadion og over på natursnøen, så stoppet skia fullstendig opp. Det gikk rett og slett ikke framover. Dum som jeg var hadde jeg lagt en nervelag med smøring før start, og det fikk jeg betale for nå. Jeg skulle jo gått på blankt.

bilde-3

Jeg hørte TV-helikopteret som fulgte herreteten komme nærmere og nærmere, og jeg skjønte at jeg kom til å bli første dame til å bli tatt igjen. Da TV-scooteren etter en stund kom opp på siden av meg gjorde jeg meg klar for en svært uønsket TV-opptreden. Inn magen, ut med puppene og fram duckfacet. Jeg angret instinktivt på at jeg ikke hadde tatt restylane før rennet og bekymret meg for at alle blir tjukkere på TV enn de er i virkeligheten. Så da la jeg opp igjen.

Etter ytterligere fem kilometer så jeg nest siste dame langt foran meg. Det tok noen kilometer før jeg endelig var oppe i ryggen hennes. Tenkte først at jeg skulle la henne dra mens jeg slappet litt av, men det gikk altfor sakte. Jeg gikk ut og dro forbi, og til min store forbauselse hang hun seg ikke på. Tenk – jeg var ikke sist!

De siste kilometerne mot toppen snudde jeg meg ofte og jobbet som en idiot for ikke å bli tatt igjen. Det var som de drømmene der man blir jaktet på, men man får ikke til å løpe. Det var som å løpe i tykk risengrynsgrøt laget på H-melk eller noe sånt.

Jeg gledet meg til å bikke toppen og ta fatt på de siste tolv kilometerne som skulle gå slakt nedover. Sola hadde kommet fram, og det begynte å bli veldig mildt. Jeg så for meg blanke sport og gledet meg, for der visste jeg at skia mine kom til å sparke rumpe, på godt norsk.

Men, så feil kan man ta. Sola hadde vært oppe en stund og omformet snøen til ekte påskeslaps i nedoverbakkene. Jeg ble tatt igjen av menn som satt i hockey mens jeg selv ikke hadde sittet i hockey siden inne på stadion i Toblach for 20 kilometer siden. Mens jeg staket nedover bakkene var førstepri ikke å bli tatt igjen av bakerste dame, mens andrepri var å få litt tæn.

16684200_1406301612743083_6914573491026441618_n

Hver gang jeg hørte stavtak bakfra priset jeg meg lykkelig straks jeg skjønte at det var en mann. Etter hvert hørte jeg speakeren inne på stadion dele ut premier til de tre beste kvinnene, (så slapp jeg å spørre hvem som vant da jeg kom i mål), og jeg skjønte at jeg kom til å klare målet om ikke å ende sist i kvinner elite. Jeg sneglet meg over målstreken, ikke andpusten, bare jævlig seig i arma, og var i grunn storfornøyd.

JEG KOM IKKE SIST!!! Det skulle være caption på instabildet jeg hadde drømt om å legge ut.

Men så, etter at jeg hadde skiftet, kjørt tilbake til leiligheten, dusjet og oppdatert resultatlista 140 ganger, skjønte jeg at siste dame måtte ha brutt. Jeg ble plutselig sykt skuffet over egen innsats. Navnet mitt sto nederst på lista. Ikke bare sto det nederst, det var også ti minutter opp til nest siste dame. Negativiteten var i ferd med å drepe meg fullstendig da jeg ble gjort oppmerksom på at det var totalt høl i huet og dust av meg å være misfornøyd.

Jeg ble bedt om å ta meg sammen, og det ble påpekt at jeg ikke kan sammenlikne meg med de andre damene i eliteklassen. Flere av dem er verdens beste. De lever av det. Og om de ikke lever av det, så studerer de og har masse tid til trening. Jeg er antakelig en av få (eller eneste?) i startfeltet med fulltidsjobb. Dessuten eier jeg bare tre par ski (et kaldpar, et klisterpar og et stakepar) som antakeligvis har ræva kvalitet mot deres omfangsrike skiparker. Dessuten drikker jeg nok også mest, så den sutrete tonen kunne jeg bare legge bort. Ah, det er deilig med unnskyldninger da dere!

Så da la jeg det bort. Prøvde i hvert fall.

Men jeg vurderer fortsatt å stake Birken. Jeg suger jo balle i diagonalgang.

bilde-3-1

/ Kaja
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s